Det 20 år halvgamle spisebordet fra Bohus var mørkt og medtatt etter daglig bruk på kjøkkenet. Møtte gammelt støpejernsunderstell, og fikk nytt liv etter en runde med stikksag og slipemaskin.
Det er nesten 20 år siden vi flyttet inn i nytt kjøkken. På kort varsel måtte vi den gangen ha et større spisesbord. Tanken på å lage sånt selv var fjern, så vi dro til Bohus for å se hvor langt en begrenset økonomi kunne rekke. Det kan ha vært Skeidar, det husker jeg ikke helt, men poenget er det samme.
Der fant vi sett med seks stoler og et heltre spisebord så stort at det med de to medfølgende forlengerplatene sikkert kunne fungert som landsettingskai for NATO-styrker hvis det skulle knipe.
Hardt, tropisk treverk
Settet var laget i et nokså hardt treslag, antakelig fra en plantasje som har fortrengt flere mål med regnskog i et land med tropisk klima.
Beiset i en ikke særlig vakker, brun farge vakte det aldri den store begeistringen. Men mye bord for pengene trumfet fargen, og “bærekraft” var et ord vi på den tiden utelukkende koblet til bordets evne til å holde på kopper og kar – og eventuelt en utagerende festlig dansing på bordet en lørdagskveld.
Verken sistnevnte eller NATO-landsetting har funnet sted til nå.
Det ble kjøpt og fraktet hjem. Gjennom årene har bordet gjort skjell for seg til hverdag og fest, som en fast og viktig del av heimen. Men det har aldri oppnådd å bli omtalt som pent eller vakkert, kun akseptert for sin praktiske nytte.
I forbindelse med en oppgradering av resten av kjøkkenet måtte også spisebordet gjennom en evaluering. Skulle det ut? Kastes, selges eller brennes? Hva slags bord ville vi heller ha?
Fikk understell av nabo
I denne prosessen kom vi i snakk med en nabo i gata. I forbindelse med en utbygging skulle hun tømme hagen for potensielle prosjekter som ikke kom til å bli noe av. “Forsyn deg. Det du ikke vil ha blir kastet”, var den hyggelige beskjeden. Her var det blant annet to bordunderstell og et sybord-understell, alt sammen i støpejern.
Det største av bordunderstellene var en svart, diger kladeis. Den var så tung at den ikke ble flyttet lenger enn høyst nødvendig. En god stund sto det som et ekstra arbeidsbord i huken som en periode var maleverksted under kjøkkenfornyelsen, med en midlertidig plate av pallebord.
Anslagsvis 60-70-kilo tungt, med “Aktieselskapet Elektrisk Bureau Kristiania” innstøpt i bordbeina.
Understellet har en øvre avstiver med bøy på som gir en slags eksentervirkning, og ser ut til å kunne ha gjort det mulig å løfte eller vinkle en bordplate. Kanskje har det vært et arbeidsbord en gang?
For øvrig er understellets opprinnelse og historie ukjent. Tar gjerne imot informasjon, om noen skulle vite noe om det.
Understellet var skittent og rustent etter årevis med utendørs opphold.
Har understell – mangler bordplate
Etter gjennomført oppfriskning av kjøkkenet bestemte vi oss for å bruke den digre kladeisen som utgangspunkt for nytt kjøkkenbord, og gi det en oppfriskning. Til bordplate kunne det vært morsomt å lage en ordentlig rustikk sak i gamle gulvbjelker fra en låve eller noe sånt.
Men i mangel av nedfallslåver for hånden ville vi samtidig gi det gamle Bohus-bordet en ny sjanse i livet. Det er tross alt laget i solid treverk.
I dag ville vi nok kjøpt noe mer kortreist møblement enn et industriprodukt i tropisk treverk, men når det alt har reist så langt er det både hyggelig og bærekraftig å få mer nytte ut av det.
Understellet først: Den ganske enkle konstruksjonen med to vanger forbundet med to stenger nede og en oppe ble demontert. Stengene er gjenget i endene og festet med grove muttere. Disse var godt fastrustet, men ga seg etter litt overtalelse med muttertrekkeren. Hver av delene ble rengjort og rustfjernet. Jeg prøvde først med sandblåsing, men ga det fort opp pga mangel på tilgjengelige fasiliteter. (Utendørs i hagen, naboer tett på og punktsandblåsingspistol som eneste tilgjengelige remedium).
Stålbørsting til rustikk og grov stil
Om det hadde vært viktig å gjøre understellet som nytt ville jeg nok levert det til et verksted for proff sandblåsing, men her var en rustikk og litt grov stil ønskelig.
Så da ble det montert en stålbørsteskive på en 18V Dewalt vinkelsliper. Operatøren fikk påmontert pustevern, briller og hansker. Stanley Fatmax arbeidsbordet ble igjen slått opp. Et par ettermiddager senere var alle delene rengjort for skitt og rust.
Den jobben ble også en liten test av hvor mye brukstid man får ut av hhv 5Ah og 9 Ah batterier på samme maskin.
Etter stålbørsting ble delene avfettet med rødsprit og malt med sort Hammerite lakk. Hammerite-produkter har et stoff i seg som reagerer med rust, og danner en beskyttende hinne over all rust som hindrer at det ruster videre. Det er teorien, i alle fall.
Først malte jeg Hammerite på støpejernet rett fra boksen. Lakken er ganske tjukk, og la seg som en glatt og blank lakkhinne utenpå.
Hammerite tynnet til “beis”
Det var ikke sånn jeg ville ha det, så det ble slipt vekk igjen. Etter litt prøving ble alle delene malt med Hammerite tynnet rundt 30 prosent (grovt anslag), lagt på med pensel. Det ble nokså grisete mens malingen pågikk, men ga en finish med en gjennomsiktig og beis-aktig overflate.
Her måtte jeg etter maling gå flere ganger over med pensel for å fjerne renninger og ujevnheter i fargen.
Jeg brukte White Spirit til tynning. Produsenten vil sikkert anbefale sin egen tynner/penselrens.
Silkematt klarlakk
Et par dager etter maling ble alle delene sprayet med silkematt klarlakk. Den gjennomsiktige sorte fargen toppet med silkematt klarlakk ga en smooth finish nok til å påkalle flere “oi, så fiiint!” i omgivelsene.
Det er sånt som gjør en utførende fornøyd, ikke sant?
Med understellet ferdig var det tid for den skumle delen. Bordplata.
For første gang på nesten 20 år ble den atskilt fra understellet. Understellet inngår ikke i de nye planene, så det ble demontert og lagt vekk på materallageret. Solid treverk det også, så det kan kanskje komme til nytte i et annet prosjekt.
Tegnet bue med sykkelhjul
I en nokså grovhugget designfase beregnet vi den ønskede radiusen på avrundingen av hjørnene.
Buen ble tegnet opp med en mal og enkle midler: Det viste seg at felgmålet på et 29″ sykkelhjul har sånn ca den ønskede radiusen, så et av piggdekkene til sykkelen min ble hentet ned fra sesongdvale på garasjeveggen og avgitt til oppstreking av buen på hjørnene.
Bordplata er snaut fem cm tykk i ytterkant, med to sammenlimte lag.
Jeg vurderte det som så tykt at det ville være en utfordring å få det jevnt nok med stikksag. Her hadde jeg en mulighet til å prøve en Mikeska RPP 290 håndholdt båndsag, en spennende maskin Gustavsen AS har tatt inn i år. Det skar seg pga tidsnød og logistikk, så jobben ble gjort med stikksag i stedet.
Stikksag på hjørnet
Med nytt blad og forsiktig sagføring gikk det bra. Ikke 100 prosent jevnt snitt, men greit nok og “passe rustikt” etter pussing.
Skal du gjøre dette hjemme? Husk i så fall å sjekke hvilken vei stikksagbladet skjærer. Jeg brukte et som skjærer den vanligste veien. Derfor sagde jeg fra undersiden, for å få unngå å få oppflising på oversiden av bordplata. Det finnes også sagblader som skjærer i motsatt retning.
Med alle fire hjørnene i sin nye fasong ble helde bordplata pusset. Overflatebehandlingen var en beis i en ikke særlig vakker rødbrun farge.
Etter en times tid med eksentersliper og 180-korn papir var den rødbrune vekk. Det lyse treverket var nå kun kledelig spettet med farge nedi hakk og fordypninger utenfor sandpapirets rekkevidde.
Til slutt ble bordplata smurt med hardvoksolje. Det fikk fram en ny glød i treverket, og gir en overflate som beskytter mot fukt og skitt.
Slurvet med å tørke av hardvoksolje
Her bommet jeg litt helt på tampen: Hardvoksoljen skal smøres/rulles på og ligge noen minutter før overskuddet tørkes av med bomullskluter e.l. Jeg var tom for bomullskluter (alias kasserte T-skjorter) etter behandling av kjøkkenbenken, og prøvde meg på en spansk en med å bruke Torky papir i stedet for bomullsklut.
Det sugde.
Eller sagt mer presist: Det sugde ikke like bra som bomull. Etter å ha tørket over med Torky ble det liggende igjen et tynt oljelag som jeg ikke var oppmerksom på. Over natta herdet det til et ujevnt og lett skjoldete lag på bordplata. Man ser det kun i en spesiell lysvinkel, men man kan ikke la det være sånn. Her blir det reparasjon med en lett sliping med fint sandpapir, evt 600 smergel og vannsliping.
Dermed har Bohus-bordet som alltid har vært betraktet som mer praktisk enn pent endelig blitt et møbel vi er fornøyd med å ha på kjøkkenet.
Én kommentar