De fleste arbeidsulykker skjer når man “skal bare”. Dette er historien om hastverk, sløvskap – og en r*v full av gullhår.
Det er lørdag ettermiddag. Sola skinner ute. Inne også, i overført betydning. De siste par dagene har det blitt lagt parkett i mye av første etasje. Framdriften er god, snart ferdig med jobben.
Parkett på teppe
Starten var treg. Forrige husieier hadde lagt parkett oppå et vegg-til-vegg-teppe, som i sin tur var hellimt til betongsålen i huset.
Å hive ut den gamle parketten var grei skuring.
Fjerning av vegg-til-vegg-teppet var en heller helvetes skuring: Teppet ble flekket av, og underlaget ble skrapet av meter for meter med skrapestål på Fein-saga.
Men det var for flere dager siden. Nå er det bare lutter solskinn i stua. Alle utsparinger er kuttet og lagt. Overgangene mot naborommene er i orden.
Parkett under trappa
Til og med under trappa ligger parketten pent og pyntelig, takket være jekk, godt samarbeid med Gro, smøring av låsespor med stearinlys og bannskap i mengder og en kvalitet som min gamle formann på fiskebruket i Mehamn på 70-og 80-tallet ville vært stolt av.
Alt i skjønneste orden, altså. Enn så lenge.
Det er bare den aller siste raden inn mot langveggen i stua som gjenstår. Der er det akkurat litt for smalt. Kährs-parkettbordene må deles på langs for å få plass.
Bordsag står klar
Ingen problem: Rett utenfor døra står bordsaga klar til dyst. Dewalt DWE7491.
Det er en voksen kar. 2000 W motor, 250 mm sagblad, et deilig stort og romslig sagbord med et fantastisk presist anlegg som gir inntil 825 mm kløvebredde i full bredde.
Saga står på et like deilig robust og solid stativ som er såre enkelt i bruk.
Den maskinen er et av mine yndlingsverktøy, selv om den tar opp lagringsplass som et kjøleskap.
Men den kommer snart til å slå grusomt tilbake. Husk Albert Åberg.
Grovt sagblad
Bladet er et 24 tenners Dewalt-blad. 2000 Watt motor og 250 mm blad med 24 tenner gjør vei i vellinga. Bladet er egentlig for grovt til å klyve parkettbord.
Men spiller ingen rolle om skjæreflaten blir litt smålurvete. Den skjules av fotlista uansett. Og jeg har ikke tid til å skaffe et nytt, finere blad nå.
Det er lørdag ettermiddag. Vi har bare tre, fire bord igjen, så er jobben gjort. Noen timer senere, søndag formiddag, skal jeg reise utenlands for noen dager.
Jeg har fått en tydelig instruks om at både stua og riggplassen ute på baksida skal være ryddet og brukbar uten arbeidstøy mens jeg er borte.
Tidsnød, men ikke travelt
Dessuten hadde det jo vært digg å få litt igjen av lørdagskvelden til å puste ut etter innsatsen.
Litt tidsnød, men ikke egentlig travelt. Det er bare å få ut fingern. Nei, forresten. Den fingern skulle vært holdt langt unna.
Et parkettbord i full lengde har akkurat blitt kjørt gjennom saga. Jeg gjorde alt helt i henhold til god HMS: Brukte henda det første stykke, og skiftet til “dytteren” når det nærmet seg slutten.
Etter stoppknappen
Sagbladet har gått helt gjennom, og jeg stopper maskinen. Stoppknappen er en av de bra tingene med den saga: Plassering og utforming gjør at man når den perfekt med kneet.
Henda og øya kan fokusere på det som er oppå bordet. Ikke minst på sagbladet, som kan gjøre stor skade.
Akkurat hvorfor det neste skjer er fortsatt et lite mysterium. Og det skjer fort.
Strimmelen som er saget av bordet ligger mellom sagbladet og anlegget, og blir dyttet ut på baksiden av saga. Den største delen av parkettbordet har jeg dratt tilbake, mot meg selv etter gjennomsaging. Det ligger på den delen av sagbordet som er nærmest meg, og altså mellom meg selv og sagbladet.
Roterer etter stopp
Du vet antakelig at sagbladet på en bordsag roterer noen runder etter at maskinen er stoppet.
Jeg trykker altså på stoppknappen. I samme øyeblikk tar jeg tak i parkettbordet, løfter det opp for å ta det med i stua. I den bevegelsen løfter jeg av en eller annen grunn bordet mest framover, mot sagbladet. Og litt for lite oppover.
I brøkdelen av et sekund ser jeg hva som holder på å skje. Spesielt treg er jeg ikke. (Mulig noen ikke er heelt enig i det, men det får være en annen sak.) Men jeg har i alle fall ikke Lucky Lukes gener i blodet.
På vei mot sagbladet
Uansett: Mens jeg ser det, registrerer det og – nesten – skjønner det, er hånda på vei mot sagbladet. Og det går fortsatt ganske fort rundt.
Gdunk.
Én av sagbladets 24 tenner treffer langfingeren på høyre hånd, oppå fingertuppen. Et 250 mm blad på en stor bordsag, det er ganske mye masse i bevegelse. En finger har lite å stille opp med der.
En flis av noe hvitt inne i det røde
Jeg vet i samme øyeblikk at tanna har fått en fangst den sikkert er fornøyd med. Litt fordi jeg kjente at det var noe som ga etter, litt fordi jeg i et lite glimt så en flis av noe hvitt og hardt inne i det røde.
Deretter tar refleksene over, drar hånda tilbake, lukker neven godt igjen og dekker med den andre.
“Satan. Jeg håper den flisa bare var neglen. Det der passet jævlig dårlig. Hvor dum går det an å være?!”
Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg bare tenkte det, eller om jeg faktisk sa det høyt.
Førstehjelp
Uansett, med knyttet høyre hånd gikk jeg inn, og satte kurs for førstehjelpsskrinet på kjøkkenet.
– Går det bra? Gro spør nøytralt idet jeg kommer inn.
– Jaja, det går fint, svarer jeg. Like nøytralt, tror jeg. Man vil jo ikke skremme heller.
Jeg finner fram litt greier fra førstehjelpsskrinet, og greier å vriste langfingeren ut av refleksenes favntak. Sagbladet har truffet fingertuppen midt på. Neglen er knust, og fingertuppen er lett maltraktert.
Hud, kjøtt og blod
Heldigvis var ikke fingeren så langt framme mot sagbladet at beinet ble truffet. Neglen, hud, kjøtt og blod har fått det, men det er bare å snurpe i hop, så går det seg til etterhvert.
Snakk om flaks. Her har jeg virkelig hatt gullhår i ræva. Så fullt av gullhår at det bør være vanskelig å gå rett.
Mer flaks enn jeg fortjener.
Kun tilfeldigheter reddet fingeren
Her var det kun en liten tilfeldighet som utgjorde skillet mellom en kjøttkake fingertupp og halve høyre langfinger.
Kun fordi jeg var sløv, hadde det (for) travelt og glemte for et øyeblikk hvor kraftig redskap en sånn bordsag er.
Jeg pakket inn fingeren, tapet igjen og lukket det hele med sportstape.
– Hm. Good to go, jo. Her er det bare å fullføre jobben, tenkte jeg og gikk for å hente det nylig kløvde bordet.
– Oi, har du skada deg? Gro høres bekymret ut.
Bare en risp
– Neida, bare en liten risp. Det går bra.
Høres det kjent ut?
Vi fikk fullført parkettleggingen langs veggen, ryddet og gjort noenlunde rent og kunne et par timer senere si oss ferdige og fornøyde.
Etter en dusj var det tid får å ta en titt på “pasienten” igjen. Det hadde blødd gjennom både bandasje, tape og sportstape. Det var jo litt upraktisk.
Jeg fjernet bandasjen, og begynte å inspisere skaden.
På knærne foran kjøkkenbenken
Da svartnet det for meg, bokstavelig talt. Jeg greide ikke å holde meg på beina, men måtte sette meg på knærne foran kjøkkenbenken. Ikke var det spesielt vondt, og blod har jeg sett før. Både eget og andres.
Men denne gangen var det ikke sjans. Jeg måtte bare lukke øya og be Gro om å dekke det til igjen.
– Du bør kanskje ta deg en tur på legevakta…?
– Ja, det er sikkert lurt.
– Skal jeg kjøre deg?
– Nei, det går fint. Jeg kjører selv. Bare bli hjemme du.
Høres det kjent ut?
Jeg kom meg til legevakta, og satt etter litt venting overfor en ung lege.
– Oida. Dette vil jeg helst ikke behandle her. Du bør nok til akuttmottaket på Ahus.
– Hæ..?
– Med en sånn fingerskade kan være litt vanskelig å se hva som er skadet.
Syv lange mil
Med den beskjeden i bakhodet var det syv lange mil fra fra Moss til Lørenskog den etterhvert ganske sene lørdagskvelden.
Ny ventetid, inn til ny lege. Ny avdekking av kjøttkakefingertuppen.
– Hva ser du, doktor? Bare si det som det er. Jeg tåler det.
Her følte jeg med både modig og tøff.
– Hm. Jaja. Hva gjør du her, egentlig?
– ??
– Dette skulle legevakta bare stripset og pakket inn. Det er så typisk. Lokal legevakt tør ikke ta ansvar, og sparker sånne ting videre til oss. Det er jo bare tull at vi skal bruke tid på småtterier som dette.
Skadet negleseng
Her følte jeg meg verken modig eller tøff.
Legen stripset kjøttkakefingertuppen sammen, pakket den inn og gikk videre til mer verdig trengende pasienter. Og med en aldri så liten referanse til Albert Åberg i farta.
Jeg kom ut derfra med innpakket finger og ny kunnskap om fingerens anatomi, satte jeg meg i bilen og kjørte hjem.
Det var nå blitt litt utpå natt til søndag, rundt ti timer etter at sagbladet forsynte seg av fingertuppen.
Noen timers søvn, før avreise. Den ølen på en tysk bierstube søndag ettermiddag føltes fortjent.
Etter dette har jeg hatt mer respekt for den bordsaga.
Det er ikke sikkert jeg har like mye flaks neste gang hvis jeg fortsetter å være så sløv.
