Verkstedbesøk hos sykkelmaker Truls Erik Johnsen

Truls Erik Johnsen er utdannet etnolog, og hoppet av en karriere som forsker og merkevarestrateg i Telenor. Nå er han sykkelmaker på heltid, i et verksted utelukkende satt sammen av brukt utstyr med mye historie. Vi har besøkt det unike verkstedet hos Johnsen Frameworks i Hølen.

Tekst og foto: Jørn Søderholm

– Det er stor forskjell fra da jeg begynte å kjøpe maskiner for 12-13 år siden til nå. Nå har interessen blitt mye større på hobbymarkedet. Bra utstyr har blitt dyrere og vanskeligere å få tak i. Det har skjedd en revitalisering av det å lage ting. Det er mer og mer sjeldent at det dukker opp bra ting nå.

Det sier Truls Erik Johnsen. De fleste verksteder er spesielle og unike på sitt vis. Truls Erik Johnsen har tatt det et skritt videre.

Johnsen Frameworks

I Hølen har han siden sist nyttår vært operativ med Norges eneste kombinasjon av produksjonsverksted, kurslokale og kafé. Hvis du ikke er så stø i geografien på Østlandet, så er Hølen en liten bygd like ved Son, rett nord for Moss.

Ikke bare Norges eneste, forresten. Verkstedet til Johnsen Frameworks AS i Hølen er unikt i verdenssammenheng. Nesten.

– Nesten?

– Et par karer i Colorado driver også en kombinasjon av kafé, kurslokale og sykkelproduksjonsverksted. Men de åpnet sitt etter at jeg åpnet her, humrer han.

Håndverk og sykler

Han bygde sin første sykkel i 2004-2005. Gradvis har verkstedet blitt bygget opp hjemme i hagen siden påsken 2008. I fjor tok han det store skrittet, sa opp jobben som merkevarestrateg i Telenor og har siden gått “all in” som sykkelmaker Johnsen Frameworks.

Tips oss: Har du – eller kjenner du noen med – et unikt verksted? Tips oss om det. 

Gjennom Johnsen Frameworks tilbyr Truls Erik Johnsen godt gammeldags håndverk i sykkelform. Ramme av stål, med de lekreste slagloddede skjøter.

Utstyrt med gaffel, drivsystem, hjul og bremser etter kundens ønsker. Syklene bygges i små serier, eller med skreddersøm i hver eneste millimeter rørlengde og hver eneste grad i rammegeometriens vinkler.

Inne på kaféverkstedet trenger man ikke være sykkelentusiast for å falle i staver over godt håndverk. Her er det satt opp en maskin-, utstyrs- og verktøypark som kan gjøre mekanisk interesserte og verktøyentusiaster varme om hjerterota.

Holdbarhet og estetikk

Et produksjonsverksted der det bygges i stål og aluminium, med hårfine toleranser og strenge krav til både holdbarhet og estetikk, der må utstyret være orden.

Johnsen har det på stell, med jigger, planbord, måleverktøy, dreiebenk, et par fresemaskiner og kappsag med kjøling. For å nevne noe.

Men verktøyselgere med budsjetter og salgsmål for øye ville antakelig gått skuffet hjem herfra. Her er alt utstyr av den gode gamle sorten.

Absolutt alt. Den nyeste maskinen er fra 80-tallet, den eldste fra 50-tallet. Og en del mindre utstyr så dagens lys omkring den tiden da skuddene i Sarajevo utløste første verdenskrig.

– Ja, historien er viktig. Jeg lager hstorier. Og historiene er viktig for meg. Kjøper du noe av meg, så er det en historie du kjøper. Det er ikke én maskin her jeg ikke har en historie om. Jeg kjenner til hvor de kommer fra. Jeg har reparert dem og laget nye deler til den, forteller han.

Löwener Mohn båndsag

Midt i rommet står en brun båndsag, fra Löwener mohn. Löwener Mohn var stor norsk verktøygrossist. En flik av det lever fortsatt, videreført i selskapet LM Maskin AS.

– Antakelig fra tidlig 1900-tall. Det er gøy. Nå ser den nogenlunde bra ut. Da jeg fikk den var den oransje og så helt jævlig ut.

Truls Erik Johnsen viser gjerne rundt i verkstedet, med en entusiasme som forteller at han har like opptatt av maskiner som sykler. Han har like god greie på de historiske maskinene som på sykkel.

Det sier ikke så lite: Johnsen kan sykler, bedre enn de fleste. Han var med på å dra i gang bladet Terrengsykkel på starten av 2000-tallet. Da bladet ble solgt til forlaget Fri Flyt brukte Truls sin del av pengene på å kjøpe utstyr for å bygge sykler.

Fres og dreiebenk

På den ene av to vindusvegger står en rekke maskiner som var blant datidens beste, for proffer innen mekanisk industri og metallbearbeiding. De kom til verden før noen ante hva CNC, CAD og styrte maskiner skulle komme til å bety. Lengst inn troner en Torshälla SV150 dreiebenk. Deretter en fres og en ordentlig bamse av en søyleboremaskin.

– Begge disse er Arboga-maskiner, fra Sverige. Den ene en vanlig søyleboremaskin, den andre er en liten metallfres. Du ser den har koordinatbord og søyle med styring. Det er en fin liten maskin. Ganske ettertraktet i dag fordi den er så liten, egner seg godt til hjemmeverksted og prototypverksted. De produseres fortsatt, og koster mye penger, med roterbart hode og motorisert Y-akse. Denne er vel fra 70-tallet en gang. Søyleboremaskinen er fra 50-tallet. Den kom fra min farfars produksjosnbedrift. Sto i kjelleren der, sammen med arbeidsbordet. Gressvik metallindustri. De produserte sentralvarmeanlegg, fra han kom fra sjøen i noen-og-femti til tidlig på 70-tallet. Fram til oljekrisa.

Etter far og bestefar

– Når kom den inn i ditt liv?

– Min far drev jernvareforretning i de samme lokalene i 30 år etterpå. Det la vi ned i ca 2008-2009. Noen av maskinene jeg har her sto i kjelleren der, til forefallende arbeid. Deriblant denne søyleboremaskinen.

Truls forteller om en liten metallfres han hadde en stund, som nå har gått videre til en urmaker på Kongsberg.

– Den var gammel. 1910, kanskje. Jeg hadde aldri funnet noe informasjon om den noe sted. Jeg hadde søkt og søkt. Jeg er ganske god til å søke på nett. En dag sto jeg i et antikvariat i gamlebyen i Fredrikstad. Fant en gammel, tykk katalog som var frynsete i kantene. Bladde gjennom, og der var den! Gamle fresen. Sånt er gøy.

– Andre ville kanskje sagt det høres litt nerdete ut…?

– He he, ja sikkert. Jeg har hatt stor glede i å finne dette utstyret. Få tak i maskiner og tilbehør, bygge opp og reparere. Men alt har vært med dette målet for øyet. Det er denne setup-en som har vært langtidsplanen. Interessen for maskiner er knyttet til det som kan gjøres med dem. Men nå er det slutt. Jeg sitter ikke lenger og saumfarer Finn og alt annet. Det kommer ikke mer utstyr inn her. Dette er det jeg trenger. Hvis denne setupen ikke funker, så er det ikke maskinenes skyld.

Reise gjennom tiden

Johnsens holdning til gammelt, solid verktøy har også kommet til uttrykk i hans signatur på terrengsykkelforumet:

“There are some tools that you don’t really own. You are just their temporary custodian on their voyage through time”.

– Hvorfor har du valgt å konsekvent bruke brukt og til dels gammelt utstyr?

– Nesten alt jeg gjør er unikt. Veldig sjelden jeg produserer flere av samme ting, som en styrt maskin ville vært egnet til. Jeg har ikke tid til å sitte å CAD-tegne ting ferdig. Veldig sjeldent. En styrt fres eller dreiebenk ville ikke hatt noen mening. For meg brukes maskinene til å kappe og tilpasse rør, ta ned dimensjoner, lage shims, småverktøy og braketter.

– Du kunne kjøpt nye maskiner…?

– Ja, og det er noen åpenbare fordeler med det. For eksempel i forhold til nødbrems, verneskjermer og sånt. Men det er bare meg her. Ingen andre. Disse er vanvittig solide. De er laget for 50-60 år siden, og holder 50 år til. Toleransene holder i massevis for meg. Deler er kurant å få tak i. Dreiebenken fikk jeg kjøpt fabrikksnye deler til for to år siden. De er enkle å jobbe på, og ser bra ut. Og de holder bedre kvalitet enn dagens. I alle fall de rimelige maskinene fra india og kina.

Ettermontere vern

– Hvis du hadde folk ansatt, ville du tenkt annerledes? For eksempel om det med vern?

– Ja, hvis ansetter noen så må jeg det. Men det kan monteres på disse maskinene.

Freser, dreiebenk, kappsag og båndsag er ikke så himla kritisk for det å bygge sykler. De bare gjør operasjonene enklere.

– Jeg er ikke så glad i sånne hobbygreier. Jeg kan godt sitte å spikke ei sleiv, og være kontemplativ rundt det. Men å stå i flere timer og håndfile ei ramme – når jeg vet det kunne vært gjort kjapt med en maskin – Det er ikke så kjempestas.

Kritiske verktøy

Litt lenger inn i verkstedet har Johnsen de mest kritiske verktøyene han trenger for å sette sammen rammer. Rammejigger, for eksempel.

En av dem en Anvil Bikeworks, fra Dom Ferris i Colorado. Den jiggen er – ved siden av lokalene – den tyngste enkeltinvesteringen økonomisk.

– Alle verktøyene til den kommer fra Dom Ferris i Colorado. Det eneste han gjør er å lage verktøy for å lage sykler. Det har han gjort full time i 15 år, forteller Truls.

En annen jig kommer fra Italia, og er fra 80-tallet en gang.

– De lages fortsatt helt likt i dag, og koster 12 000 Euro. Jeg ga 500 kroner for denne, humrer han.

Jigger og planbord

De to jiggene og et planbord er det mest uunnværlige utstyret han har.

– Ja, det hadde vært vanskelig uten jig. Og planbordet, da. Det er er slipt og skrapa ned på en hundredel. Tenk at de greide å lage det så presist den gangen. Dette bordet er sikkert laget på 20-tallet. Det er så bra! Det bordet er referanseplata der jeg måler at rammene er rett, sier han.

På siden av planbordet har han boltet og stroppet fast en gammel engelsk rørbøyer. Her har han laget sine egne stoppblokker og mothold, for å bøye tynnveggede rør.

Også mindre tilbehør og hjelpemidler har sin tilhørighet i verkstedet og sine historier å fortelle. Jigger og målere, for eksempel.

• En for tverrboring tvers gjennom senter av rør.
• En for presis boring av begge hull til flaskeholdere.
• En måler veggtykkelse i rør. Det er greit når man bygger sykler der rørene er tykkere i endene enn på midten.

Lengdemåler på dreiebenken

Eller en godt brukt lengdemåler på dreiebenken.

– Det kan være vanskelig å måle hvor langt parti man har dreiet. Denne er kjempefin. Jeg visste at de fantes. De er mulig å kjøpe, men dyr. Jeg var innom et verktøysalg hos et firma som la ned på Maura. Gikk bortover og kikka. Og der, midt i alt skrotet, lå denne! Den kan brukes på alle mulige dreiebenker. Sitter bare i spennskrue. Den er enkel å sette lengde på, og bare ligger an mot vangen. Når jeg skal dreie for eksempel en skulder som går 5 mm inn, så setter jeg bare 5 mm her. Da går den ikke lenger. Sånt er morsomt å finne.

– Hva var det siste du kjøpte nytt?

– Ha ha…. ….. Nytt? ….. Av verktøy? Det var et godt spørsmål. Der må jeg tenke meg om.

…..

– Nei, ingenting. Jeg kjøper forbruksmateriell nytt. Bor, hullsager, slipematerialer og sånt. Jeg har aldri kjøpt en ny maskin. Jeg kjøpte nytt loddebrennerhåndtak nå, men det var mest fordi det dukket opp et brennerhåndtak fra Gassarmatur, som har lagt ned produksjonen av de. Da var det kjempebillig.

Slaglodding i stedet for TIG-sveis

Truls Johnsen sveiser ikke rammene sine. Han lodder dem. Detaljer sølvloddes, de store skjøtene slagloddes.

Eller loddesveiser, om du vil. Et manuelt alternativ til TIG. Han har ikke tatt seg tid til å lære TIG-sveising ennå. I stedet slaglodder han de lekreste skjøter.

Han har laget sitt eget spesielle loddeoppsett. Utgangspunktet er et standard oppsett med oksygen og acetylen. Flussmiddel må til for å få rene, homogene ferdige skjøter.

I stedet for å pensle på pulver eller pasta blander han flussmiddel direkte i acetylenen, ved å boble acetylenen gjennom en beholder med flussmiddel før den går ut til pilotflamme og pistol.

– Jeg slipper å pensle på pulver eller pasta når jeg lodder, og kan gå rett på rent stål. Det gir en mye raskere og renere prosess, forteller han.

Kaffemaskin

Selv kaffen han serverer innimellom alle historiene brygges på utstyr som også har historier å fortelle. En raring fra gamle Øst-Tyskland, for eksempel. Og en italiensk produsert Wega kaffemaskin i skikkelig kaffebarformat. Kjøpt brukt, naturligvis.

– Ja, denne og en til. De hadde stått på et kaldtlager i årevis. Manglet alt, og så ræva ut. Jeg pusset opp begge og solgte den andre. Brukte noen kroner, og lærte mye på veien.

– Du er åpenbart teknisk interessert, kunnskapsrik og god til å finne ut av ting. Kunne holdt på med andre ting enn sykler?

– Nei, tror ikke jeg kunne drevet med noe annet. Det er dette som er gøy. Kunne sikkert funnet glede i andre ting. Men jeg har brukt 27 år på å være mer enn normalt opptatt av sykler. Men bygging, vel å merke. Ikke mekking. Jeg er ikke interessert i å være tekniker som bare bytter deler. Jeg er ikke sykkelmekaniker. Det er helt uinteressant å mekke på sykler. Bytte deler og smøre opp.

– Hva da?

Bruke nøtta

– Bygge opp dempere, det kunne vært gøy. Det må være noe der man må bruke nøtta. Jeg liker bedre å lage deler som ikke finnes enn å bytte deler. Sånn måtte det vært om skulle gjort noe annet mekanisk. De som driver med motortuning og sånt, for eksempel. Det er fascinerende å se hva de kan gjøre i grenseland for hva som er mulig å få til.

– Du er tidligere sykkeljournalist og utdannet etnolog. Hvor nyttig er det i sykkelkonstruksjon?

–  Her får jeg bruke min erfaring med sykkel, og sammen med kunden finne ut hva han vil ha. Som etnolog og i Telenor har jeg jobbet mye med å gjøre intervjuer med folk, for å finne ut hvorfor de gjør som de gjør.
Jeg er god til å finne ut hva som ligger bak, lese mellom linjene og stille gode spørsmål.

– Eksempel?

Finne ut av behov

– Kunden har ofte en bestemt oppfatning om hva han ønsker. Men det er forskjell på hva man sier og hva man gjør. Den forskjellen må jeg avdekke. Kunden sier kanskje han er en “aggressiv søndagsracer”. Så analyserer vi de siste turene hans. Ser på fart, kjørelengde, pulsklokke og sånt. Da finner vi mye. Kanskje er han ikke så aggressiv likevel. Kanskje sykler han 27 km/t mer enn 32 km/t. Det er to vidt forskjellige sykler, det! Sånt er gøy å finne ut, og sammen med kunden ende opp med en riktig forståelse. Når du er 50 år, sykler du ikke som en 19-åring med dødsforakt i temporitt. Da må du ha en sykkel som passer til det. Det hjelper jeg gjerne til med.

Fakta – Johnsen Frameworks

Hva: Håndbygde sykler. Racer, terreng, tur og transport.
Hvem: Truls Erik Johnsen.
Hvor: Hølen, Akershus.
Antall: 15 sykler i år. 40 sykler i et ideellt år.
Mer informasjon: Johnsen Frameworks.